Da har jeg bestemt meg for å fortelle dere min fødselshistorie.
Det har dessverre tatt litt tid for meg å bearbeide denne fantastiske opplevelsen
og det er derfor jeg ikke har lagt ut noe om dette før nå.
og det er derfor jeg ikke har lagt ut noe om dette før nå.
Fredag 6 august kl.12.30 hadde jeg time hos jordmor for overtidskontroll. Da skulle alle papirer fylles ut slik at jeg skulle få igangsettings dato. Jeg regnet faktisk med at jeg skulle gå ut de 12 dagene man må gå før de setter deg igang, og var meget deppa. Etter at blodtrykk, magemål, hjertelydsjekk og urinprøven var tatt, spurte jordmor om jeg hadde hatt noe gu. Jeg hadde ikke hatt noe gu siden jeg fant ut at jeg var gravid, så jeg sa ja takk i håp om at hun fant ut at noe var på gang. Ganske kjapt etterpå sa hun at her er det ingenting som har skjedd og at jeg måtte belage meg på å vente en stund til. Deppa som jeg var, satte jeg meg i bilen og stri gråt. Jeg var så sliten og lei av å være gravid og viste ikke hvordan jeg skulle klare å gå i 8 dager til. Jeg tørket tårene og tok turen på butikken. Der kjøpte jeg ingredienser til Kjøttkake middag og masse masse is. Her skulle det trøste spises.
Da Øystein kom hjem fra jobb kl.3 hadde jeg begynt på middagen. Da Øystein spurte meg hvordan jeg hadde det, så svarte jeg at jeg aldeles ikke følte meg vel. At jeg følte meg rar i kroppen. Vi spiste middag og slappet av på sofaen. Under middagslagingen merket jeg noen murringer i magen, men tenkte ikke så mye på det. Var nok bare kynnere. Da vi lå på sofaen kom disse murringene hele tiden og jeg bestemte meg for å begynne å ta tiden på det. Tok tiden på hvor lenge de varte og hvor lang tid mellom hver gang jeg kjente de. Hummmm.....de var ganske regelmessige og begynte faktisk å gjøre vondt. Rundt halv fem begynte jeg å gå litt rundt i stua og kjente at jeg fikk veldig vondt nedover lårene mine i tiilegg til magen. Jeg hadde smerter i mage og lår men ikke ryggen. Rart!! Da bestemte jeg meg for å ringe søsteren min Katrine for å spørre om man måtte ha vondt i ryggen for at det kunne være veer. Katrine mente at jeg burde ha de, men sa at jeg skulle ringe føden og forhøre meg. Ettersom jeg begynte å få skikkelig vondt i lårene mine og "veene" kom med 2-3 minutters mellomrom, ringte jeg fødeavdelingen. Der snakket jeg med en kjempe hyggelig jordmor som sa at jeg ikke måtte ha vondt i ryggen og at mest sannsynlig så var vi igang.
Jeg gikk opp for å fikse siste rest på baggen min og kjente at riene/veene begynte å bli vondere og vondere. Pluttselig dukke broren til Øystein opp på døra og han fikk streng beskjed om at han kunne bare snu for her hadde ting begynt å skje. Jeg hørte han ropte lykke til opp trappa og så dro han. Han sa i ettertid at han hadde en følelse at noe var på fære og var derfor han tok turen innom. Jeg begynte å bli litt redd, for disse smertene var veldig nye og ukjente for meg. Det var vondt.
Vi kom oss på sykehuset og ble tatt inn på kontrollrommet. Der fant de ut at jeg hadde 3cm åpning og det ble beestemt at jeg skulle legges inn. Da var kl.18.45. Jeg fikk rom nummer 5 som jeg hadde håpet, for smertene jeg hadde i lårene kunne lindres med bading, og rom 5 hadde stort badekar. Men først måtte de sjekke hjertelyden til lille frøken, for var den for høy så fikk jeg ikke lov til å bade. Og selvfølgelig skøyt den opp til 170 og jeg fikk badeforbud.
Så der satt jeg, på dobbeltsenga de hadde der inne og pustet meg igjennom disse ugjennkjennelige smertene. Jeg fikk en prekestol å holde i men smertene i lårene var for kraftige til at jeg orket å stå. Jeg fikk varmepakkninger på mage og lår, men de bare forsterket smertene. Så fikk jeg akupunktur, for dette hadde jeg trua på, men nei, det føltes ut som jeg tok fyr der de stakk meg. Jeg hadde (på forhånd) bestemt meg for å prøve å klare meg uten epudural, så denne ville jeg vente litt med. BIG MISTAKE!!! Så fikk jeg lystgass, denne fungerte en liten periode, inntil jeg fikk klaustrofobi. Masken var jo så tett, men jeg fant fort ut at masken var ganske så lyd dempende, så da riene var på det verste var deg godt å ha noe å gaule i:-)
Kl.22 var det vaktskifte og vi fikk en fantastisk koselig svensk jordmor. Hun jobber som jordmor i sverige og bruker ferien sin på å jobbe ekstra her i Haugesund. Hun fant ut at jeg nå hadde 4cm åpning og hun bestemte seg for å ta vannet. Kvart på 11 (22.45), dvs 45 min etter at hun hadde sjekket meg og tatt vannet hadde jeg gått fra 4 til 7cm. Og da var det for sent å få epudural. Litt kjipt siden det var det eneste jeg ropte etter. Jeg skulle bare bedt om å få den med en gang. Fader at jeg skulle prøve å være så tøff. Så da lå jeg der, uten noe form for smertelindring og syntes forferdelig synn på megselv. Øystein derrimot var helt fantastisk. Har aldri sett en så rolig mann i mitt liv og for en fantastik god støtte han var.
I følge min hukommelse ble jeg flyttet til den grusomme fødestolen kvart på 12 og da hadde jeg full åpning. Det var da jeg husker press riene kom. Som besatt fulgte jeg med på klokka, for jeg hadde hørt at man ikke skal ligge lenger en 1 time med press rier. Da klokka ble kvart på 1, akkuratt 60 min siden "fødselen" startet sa jeg at nå har jeg lugget en time og dere må hjelpe meg. Lille frøken hadde ikke kommet langt nok ned og jeg kunne risikert å ligge i over en time til hadde de ikke ringt på hjelp. Inn kom to leger, en dame og en mann, som konstaterte at jeg trengte litt hjelp med å få frøken ut. "My rock" Øystein som hadde stått ved min side hele tiden, måtte desperat på do og gikk. Jeg fikk panikk og så for meg at han lå svimt av på toalett gulvet. Så jeg fikk jordmor til å sjekke at alt var bra, og det var det jo. Da fikk jeg streng besked om å fokusere på den jobben jeg skulle gjøre og ikke passe på Øystein. Både jordmor og Øystein lo litt av meg. Der lå jeg med de værste smertene ever og det eneste jeg tenkte på var om Øystein hadde det bra. Selvfølgelig tenker jeg på han, det må jo være en påkjenning for han å oppleve dette.
Litt før 1 kom legene inn og kvart over 1 kom Lille Sofie til verden med litt hjelp av en tang. Ja, du leste rett, en tang. Sofie satt litt fast og dermed klarte jeg ikke få henne ut helt for egen maskin, men det siste trykket var bare meg og vips så lå hun på brystet mitt og skrek. Øystein bare satt på en krakk ved hode mitt å stirret på denne lille bylten som lå der. Han var litt usikker på om han ville klippe navlestrengen, men jordmoren overtalte han.
Etter å ha reparert meg:-) ble vi lagt tilbake til dobbeltsengen. Egentlig så skal pappene måtte reise hjem ette 2 timer, men Øystein fikk lov lit å bli helt til morgen. Det var jeg utrolig glad for, for jeg er ikke noe særlig glad i å være på sykehus. Etter 2 timer kom barnepleieren inn for å måle og veie Sofie. Hun var 3660g og var 51 cm lang. Akkurat passe stor og helt perfekt!!!
Jeg lå i sengen med Sofie i armene mine og klarte ikke ta øynene mine vekk i fra henne. Øystein var helt slått ut og snorket ved siden av oss, mens jeg var lys våken av adrenalin og stirret på datteren min. Det lille vesenet mitt som hadde lugget over 9 måneder inni magen min og spilt fotball. Nå var hun her. Kjente jeg ble en smule redd, fikk litt panikk, hvordan skulle jeg klare å ta vare på et lite menneske. Å neidu, dette skulle jeg absolutt ikke klare alene, for jeg hadde jo Øystein, familien hans og ikke minst familien min. Dette skulle gå kjempe bra.
Tror det blir lenge til jeg klarer å spise kjøttkaker igjen. Middagen kom ikke opp, men smaken satt i munnen lenge og jeg kommer alltid til å forbinne kjøttkaker med fødsel.
Ps. Tror hun jordmoren på kontrollen min gjorde noe der nede uten å fortelle meg. Snik!!
